Det sanne vennskap som et fredspedagogisk verktøy

Det sanne vennskapet har som sitt grunnlag at det aksepterer den andre som et likeverdig medmenneske. Det er et vennskap som sier til den andre at: jeg elsker deg for den du i sannhet er, den du er blitt skapt til og den som du med din skjebne vil bli.

Når en leser om sanne vennskap i klassisk filosofi kan det nærmest fremstå som noe utopisk. Det har strenge krav, oppstår sjeldent, og er en viktig ingrediens i den ultimate lykke. Det er den formen for relasjon som både familie og samfunn må ha som grunnmodell for fredelig sameksistens [1]. I en verden og i et liv hvor vold i ulike former eksisterer og er til hinder for fred, er det sanne vennskapet det første steget mot en fredeligere verden. Det at det likevel da er så vanskelig å oppnå gir også en forståelse for at fred er vanskelig å oppnå, og kanskje kan fremstå som en like stor utopi som det sanne vennskapet i seg selv. Men sanne vennskap kan eksistere [2]. Og i den grad de ikke eksisterer i sin perfekte form er det alltid mulig å streve etter å være så sanne som mulig. På denne måten er det mulig å delta i et fredsskapende arbeid som i sin enkleste form inkluderer to personer – Jeg og Du.

Når vennskap, som en i sin rett har tolket som sanne, opphører å eksistere stiller en seg ofte spørsmål om hvorfor det opphørte og hva som gikk feil. En kan i en slik situasjon miste motet til å søke etter det sanne vennskapet; for hvordan kan en garanteres at det vennskapet en investerer masse energi og tid i er verdt det? En kan videre i en slik situasjon miste troen på den fredsskapende muligheten som ligger i sanne vennskap; for hvordan skal en med bevissthet kunne oppnå et sant vennskap når det er mulig å mistolke? Denne type spørsmål leder en i retning av en forståelse av at sanne vennskap, og sådan også det fredsskapende arbeidet i det, innebærer en naturlig risiko. Denne risikoen gjør det umulig å garantere noe eller skape en sikker bevissthet, men den gir sin støtte til mennesket som velger å ta den sjansen som er nødvendig for å kunne oppnå sanne vennskap og fred. Og denne støtten er også en nødvendig ingrediens i det sanne vennskapet, fordi det sanne vennskapet består av mennesker som i sin originalitet alltid vil være uforutsigbare. For det sanne vennskapet har som sitt grunnlag en kjærlighet for den andre sin originalitet, og sådan for risikoen og uforutsigbarheten. Ironien i dette er at det sanne vennskapet blir forutsigbart på flere måter. Det blir en forutsigbarhet i at det sanne vennskapet alltid inneholder gitte elementer.

Interesser

Når en snakker om hvordan vennskap har oppstått, er det relativt vanlig å tenke på felles interesser. Vennskapet oppsto kanskje med andre ord som en følge av at en møtte noen som hadde samme interesser eller meninger som en. Men et slikt vennskap gir ingen garanti for varigheten på det. En slik type vennskap risikerer å opphøre hvis en av vennene får andre interesser eller meninger, og det gir en eksistensmulighet til spørsmålet om hva som gikk feil. Med interesser som grunnlag for et vennskap er det videre en risiko for uheldig rolleblanding. Grunnlaget for at en inngår vennskap på bakgrunn av interesser kan være at en ønsker å oppnå en bestemt status som følge av den interessen en har, og at en ser den andre som en samarbeidspartner eller i verste fall som en som kan bidra til at ens egen sosiale status heves:

In his associations with others, such a man does not turn toward another person with simplicity and sincerity, but he always has ulterior motives. He wishes to make an impression, to be envied, to gain an advantage, or to get ahead. He praises in order to be praised. He renders a service in order to be able to exact one in return. Therefore he does not really see the other as a person; instead, he sees wealth or social position [3].

Det er med andre ord en potensiell sårbar form for vennskap, og den kan minne mer om en forretningsrelasjon enn et vennskap. Selv om ikke felles interesser eller meninger nødvendigvis er et godt grunnlag å bygge vennskap på, er det ingenting i veien for at felles interesser og meninger eksisterer i sanne vennskap. Det som er viktig er at sanne vennskap bygger på noe som er mer stabilt og som ikke har i seg den potensielle rolleblandingen som interesser kan medføre.

Person

Noe som er mer stabilt enn interesser i vennskap er personene som er en del av det. Som person er en et menneske som utvikler seg og som i så tilfelle kan betraktes som ustabilt. Likevel er det til å stille spørsmål ved hva som eventuelt endrer seg ved mennesket over tid, og sådan også stille seg spørsmål ved om det er noe som ikke berøres av en slik utvikling. En ting som med sikkerhet er i stand til å endre seg er menneskets interesser og meninger, uten at dette nødvendigvis forandrer mennesket som er i besittelsen av det. Likeså kan menneskets kognitive ferdigheter utvikles og endres, uten at dette nødvendigvis endrer menneskets tanker. Og menneskets evne til å regulere følelser kan utvikle seg, uten at dette nødvendigvis endrer følelsene. På den annen side endrer ikke menneskets verdighet seg, menneskets mulighet til å elske og å bli elsket, eller menneskets felles sanne opphav. I det mennesket blir en person oppstår også en stabilitet som sanne vennskap kan bygge på, og som kun krever at en elskes og verdsettes som et likeverdig menneske med felles opphav:

To say that a man is a person is to say that in the depth of his being he is more a whole than a part and more independent than servile. It is to this mystery of our nature that religious thought points when it says that the human person is the image of God. The worth of the person, his liberty, his rights, arise from the order of naturally sacred things, which bear upon them the imprint of the Father of Being, and which have in Him the goal of their movement [4].

Akseptanse

Det sanne vennskapet har som sitt grunnlag at det aksepterer den andre som et likeverdig medmenneske. En kunne si at den legger metafysikken til grunn for vennskapet, i det at den er opptatt av det som i sannhet ER. Det er et vennskap som bygger på at en elsker sin neste uavhengig om en har felles interesser eller ikke, er enig eller ikke i spørsmål av betydning, har samme smak eller ikke osv. Det er et vennskap som sier til den andre at: jeg elsker deg for den du i sannhet er, den du er blitt skapt til og den som du med din skjebne vil bli. I dette ligger det også et tidsaspekt, som ivaretar menneskets fortid og fremtid. For å elske sin neste ut fra forutsetningen nåtiden legger til grunn er ikke å elske sin neste for den en i sin helhet er, men å elske noe ved den andre som kanskje tilfeldigvis gjør seg gjeldende her og nå. Dette skaper ingen garanti for varige vennskap, og sådan heller ikke for sanne vennskap. Kun det vennskapet hvor en aksepterer den andre som et likeverdig menneske uavhengig tid og rom kan gi en garanti for et varig vennskap. For i dette lar en ikke risikoen og uforutsigbarheten vinne, men sjansen som i kjærlighet har valgt sin neste. For dette er et vennskap hvor grunnlaget for det oppstår i den andre; hvor en selv ikke er av større betydning enn det en som et likeverdig menneske med felles opphav er i besittelse av. Dette gjør det også til et vennskap bygget på en naturlig risiko som aksepterer og ivaretar det unike ved den neste. Ikke bare er dette et vennskap som i klassisk forstand [2] er et sant vennskap, det kan også være en beskrivelse av rettferdighet:

Justice, then, is that order in which man can exist as a person, in which he can form his judgment about himself and the world, can have a conviction which none can touch, and can be master of his decision and act according to his judgment. Justice is that order of existence in which man can participate in the world and carry on his work, and can form with other persons relationships of friendship, of association, and of love and fruitfulness according to the demands of his conscience. And, we must emphasize this again, this is true not only of one or another, not only of the powerful or fortunate or talented person, but of every man, because he is human [3].

Respekt

Det sanne vennskapet er grunnlagt på en aksept for den andres rett til å være en person, som aktualiseres ved at en elsker sin neste som en elsker seg selv. I dette gis den andre rett til å ta egne valg, ha egne meninger, og til å følge sitt eget hjerte i like stor grad som en selv har denne rettigheten. I dette kan det oppstå motsetninger: valgene som tas kan være forskjellig, meningene en har kan være motstridende, og hjerte kan bare den som har det i seg følge. Å akseptere sin neste er derfor ikke til hinder for at en kan være uenig med hverandre. Å akseptere hverandre er snarere en innbydelse til en tanke-, tro-, og ytringsfrihet som utfolder seg i det at en blir en person. Denne innbydelsen medfører dog risikoen for at det sanne vennskapet kan opphøre hvis tanker, tro, eller ytringer blir for motsetningsfylte. For å hindre det, og opprettholde det sanne vennskapet, så kreves det respekt for sin neste.

Å respektere sin neste er å verne om den andre sin likeverdige rett til egne tanker, tro, og ytringer.  Dette gir en rett til å komme med sine egne betraktninger om noe, men det gir ingen rett til å tre disse betraktningene over hodet på sin neste. Det gir en rett til å forsvare sin tro på hva sannheten er med nebb og klør, men det gir ingen rett til å volde den andre skade med nebb og klør. Der det å akseptere sin neste legger grunnlaget for det sanne vennskapet, sørger respekten for å ivareta det med hensyn på at det sanne vennskapet er bygget på en naturlig risiko og uforutsigbarhet.

Forståelse

Når vi både aksepterer og respekterer vår neste kan noe oppstå som hører til sjeldenhetene [3]: en sann forståelse av den andre. I møte med andre mennesker er det alltid en risiko for at vi tolker dem inn i vår egen forestillingsverden. I denne forestillingsverdenen dominerer våre egne erfaringer, minner, valg, tanker, tro, og meninger. Denne egotisme kan gi oss en viss grad av empati om vår forestillingsverden er i noenlunde takt med vår neste sin forestillingsverden, men kan likeså skape en forståelse av den andre som er fremmedgjørende for den andre. For at det sanne vennskapet i egenskap skal være fredsskapende kan derfor ikke en egotisme ligge til grunn for forståelse av den andre. Det sanne vennskapet må bygge på en aksept og respekt som gir den andre frihet til å være seg selv i det en sier til sin neste: «Now I should like to know what you are, and why» [3]. For sann forståelse av den andre forutsetter at en lytter til den andre, og lar den andre i sin frihet få fortelle hvem en er og hvorfor det forholder seg slik. I dette kommer den andres, snarere enn våre egne, erfaringer, minner, valg, tanker, tro, og meninger til uttrykk, og det blir mulig å skape en sann forståelse av den andre som er manifestert i den andre.

Det sanne vennskap som et fredspedagogisk verktøy

Å leve et verdig liv i fredelig sameksistens med andre krever at menneskenes behov tilfredsstilles, det være seg til eksempel en nødvendig tilgang på mat, klær, bolig, trygghet og verdighet. Denne muligheten er ikke nødvendigvis alltid like tilstedeværende. For mennesker opplever ikke alltid en indre fred, og mennesker behandler hverandre ikke nødvendigvis alltid like godt eller med den verdigheten som gjør mennesker til personer. Men mennesker har alltid en mulighet til å endre på dette, og skape bedre relasjoner som ivaretar ens egen og andres rett til et verdig liv [5].

Det gode fellesskap som samfunnet er i potensial til å være, starter som sådan med at mennesker gjør sitt for å skape verdighet for seg selv og andre. Et hinder for dette er at ens egen verdighet kan ha blitt krenket i en slik grad at en er i behov av andre for å oppnå verdighet og bidra til andres verdighet. Dette gir et ekstra ansvar til mennesker som er i stand til å gi andre verdighet, da konsekvensen av å ikke skape i det krenkede menneske en verdighet kan medføre at andres verdighet også krenkes. Men å gi verdighet til et menneske som krenker andres verdighet er ikke lett. Det krever at en møter den andre som person, aksepterer dette menneskets rett til å eksistere uavhengig av tid og rom, verner om deres likeverdige rett til egne tanker, tro, og ytringer, og søker å forstå det med bakgrunn i deres erfaringer, minner, valg, tanker, tro, og meninger:

What is important is the creation of a space that allows for difficult forms of dissent and disagreement, that invites storytelling and observation, and that asks that all participants try to think critically, imaginatively, and with care about their own positions, remaining open to other worldviews and different perspectives while having the integrity and courage to disagree and the ability to explain why. This is different from a moralizing space that seeks to instruct young people about right and wrong, just as it is different from a therapeutic space that sees the origins of violence solely in the psyche rather than as informed and inflected by broader cultural, social, or economic conditions [6].

Å gi andre mennesker verdighet krever derfor at en legger det sanne vennskapets elementer til grunn. Det krever at en ikke blendes av en egotisme som forteller en at den som krenker andre med nødvendighet er et monster som er voldelig i sin natur. For selv om det kanskje finnes monstre, så er virkeligheten så mye mer kompleks enn at en kan slå fast noe som helst før en har gått i dybden og undersøkt samspillet mellom kulturelle, sosiale, og økonomiske forhold, og menneskets verdighet.

Det er ikke noe mål i seg selv at sanne vennskap nødvendigvis skal oppstå når vi legger til grunn dets elementer i møte med vår neste. Å oppnå sanne vennskap er, som Aristoteles [2] gir uttrykk for, noe som hører med til sjeldenhetene. Det krever en gjensidig kjærlighet for hverandres person som står seg i gode og dårlige tider. Det som derimot kan være et mål er at en etterstreber å møte sin neste som en ville møtt en sann venn, for på denne måte å bidra til en verdighetsprosess i verden som medfører fredelig sameksistens. På denne måte blir ikke sanne vennskap bare en sjelden relasjon på mikronivået, men legger også grunnlaget for et fredspedagogisk verktøy som kan påvirke relasjoner på makronivå.

Litteraturliste

1. Aristotle. The Politics. (Penguin Books, 1992).
2. Aristotle. The Nicomachean Ethics. (Penguin Books, 2004).
3. Guardini, R. Learning the Virtues: That Lead You to God. (Sophia Institute Press, 1992).
4. Maritain, J. The Rights of Man and Natural Law. (Gordian Press, 1971).
5. Haavelsrud, M. Education in Developments. (Arena, 1996).
6. O’Donnel, A. Curriculum as Conversation: Vulnerability, Violence, and Pedagogy in Prison. Educational Theory 65, 475-490 (2015).