To tilnærminger til spørsmålet om moral: Oppdragelse og behandling

I spørsmålet om moral har to tilnærminger vært dominerende: oppdragelse og behandling. Denne teksten gir en kort innføring i hva dette innebærer.

Oppdragelse og behandling

I møte med menneskelige utfordringer, har det moderne samfunn i større og større grad rettet blikket mot psykologien, biomedisinen og nevrovitenskapen med et håp om å behandle den moralske degraderingen det fullkomne mennesket erfarer. For det er i denne idéen om mennesket, bevisst eller ikke, en forståelse av den menneskelig konstitusjon som moralsk. Dette innebærer at mennesket alltid handler moralsk med mindre en sykdom, skade eller forstyrrelse hindrer den menneskelige konstitusjon i å handle moralsk, og løsningen på denne eventuelle ulykksalighet er behandling [1].

Til tross for det hengivne blikket mot psykologi, medisin og nevrovitenskap, har ikke samfunnet overgitt seg helt til idéen om den moralske konstitusjon. Fortsatt er det en forventning om at barn trenger gode foreldre, selv om behandling tilsynelatende kan fikse enhver myndig person som hadde en oppvekst uten foreldre eller med dårlige foreldre. I alle fall kan det fremstå slik, i og med at tilbudet om fosterhjem erstattes med tilbud om behandling for de samme utfordringene i det barnet fyller 18 år. Det en med dette i praksis gjør er å flytte seg fra en idé om mennesket til en annen idé om mennesket i det mennesket fyller 18 år. Fra å se i mennesket et potensial til å handle moralsk, skifter synet når barnet fyller 18 år, til å se i mennesket et potensial til å handle umoralsk, og det helt uavhengig av hvordan barndommen har artet seg. Dette må enten innebære at den moralske konstitusjon, uten unntak, skapes i mennesket når det blir 18 år, eller mangel på konsistens av ukjente årsaker. Den første muligheten, hvor mennesket muterer til en helt ny art som 18-åring, er spennende. Likevel velger denne teksten å ta utgangspunkt i at mangel på konsistens medfører det tilsynelatende skifte i idéen om mennesket; en mangel på konsistens som meget mulig kan ha vært påvirket av den historiske kampen som de to idéene om mennesket har drevet frem.

De to idéer om mennesket i relasjon til moral

Den første idéen, som kan tolkes være drivkraften i behandlingsorientert psykologi, biomedisin og nevrovitenskap, synes legge til grunn at menneskets konstitusjon er moralsk og at sykdom, skade eller forstyrrelser kan medføre at menneskets konstitusjon svikter i en slik grad at mennesket handler umoralsk [1]. Den andre idéen, som kan tolkes å være drivkraften i oppdragelsesorientert pedagogikk, legger til grunn at menneskets konstitusjon har i seg et potensial til å handle moralsk som kan realiseres ved hjelp av moralsk oppdragelse [2].

En kjerne i forskjellen mellom de to idéene er sådan spørsmålet om mennesket, av natur, er til dels moralsk eller ikke. Det er videre et spørsmål om moralske avvik er et resultat av sykdom, skade, forstyrrelser eller av fri vilje. For om den menneskelige konstitusjonen er moralsk kan ikke den frie vilje spille inn på umoralske handlinger, kun en svikt i den menneskelige konstitusjonen kan det. Men om menneskelige konstitusjonen bare har et moralsk potensial i seg, er den frie vilje til sist det som er bestemmende for umoralske handlinger.

De to idéer om mennesket er noe som til eksempel kommer tydelig frem i den nylige endringen [3] i forståelse av rusmisbruk. De siste hundre årene [4] har forståelsen av rusmisbruk hos mennesker vært at det er en viljestyrt handling hvor det enkelte menneske, til sist, selv er ansvarlig. Som ved all oppdragelse har samfunnet hatt en mulighet til å påvirke mennesket til å bruke sin vilje på en, i samfunnets øyne, bedre måte, men det har aldri hatt mulighet til å ta det endelige valget, som bare den frie vilje kan ta, hos mennesket. Den «nye» forståelsen av rusmisbruk, derimot, er at det er resultatet av en svikt i menneskets konstitusjon, og sådan noe menneske selv ikke har kontrollen over. Det kan derfor heller ikke påvirkes til å ta, i samfunnets øyne, bedre valg, men må behandles for den svikten i den menneskelige konstitusjon som har oppstått.

Et historisk bakteppe

Den nylige endringen er på ingen måte unik. Den skjedde allerede på 1800-tallet, men ble reversert tilbake til idéen om viljestyrte handlinger på 1900-tallet [4], i det som har vært en lang kamp mellom de to tilnærmingene til spørsmålet om moral. Når nøyaktig denne kampen starter er heller uvisst, men den er allerede utførlig omtalt av Platon [5] i det som kan tolkes å være en kritikk av Hippokrates. Denne kritikken stiller ikke spørsmål ved om behandling har livets rett, det er å forstå som en selvfølge at det har, men den stiller spørsmål ved hvor grensene går for når behandling er rette tilnærming og når oppdragelse er det. For mangel på moralske handlinger kan i høyeste grad medføre sykdom og skade, og dette krever behandling. Dette innebærer at om et barn utsettes for vold i sin oppvekst kan det meget mulig pådra seg skader som må behandles. Det frikjenner likevel ikke samfunnet fra å orientere seg mot det faktum at barnet ikke har opplevd en god og trygg oppvekst, og at dette faktum kan medføre både umoralske handlinger og nye skader om det ikke tilnærmes på en riktig måte. Spørsmål er dog hva som er riktig måte, og det er dette spørsmålet som Sokrates disputerer i møte med Hippokrates sine tilhengere [5].

Et relatert spørsmål i Platons kritikk av Hippokrates, er spørsmålet om hva som er det beste menneskelige gode. For Hippokrates og hans tilhengere er god helse det som er definisjonen på et godt liv og det som mennesket må streve for å oppnå i livet. For Sokrates derimot, så er det gode livet et moralsk liv som både tjener mennesket, samfunnet, og Gud, og god helse er bare en av flere deler som inngår i denne formen for godt liv. Da god helse allerede inngår i det gode liv, så er det ikke en direkte motsetning mellom Platon og Hippokrates i dette. Det som er problemet med å definere god helse som det beste menneskelige gode, er at helse gjøres til en målestokk og et rammeverk for menneskelige handlinger, og dette leder i mange tilfeller til det motsatte av et godt liv [5]:

Doctors make a mess of things when they turn to the soul because they approach it through the lens of health and overarching physical/material substances and processes. Related to this, they lack knowledge of the soul itself. If doctors possessed such knowledge, they would never, for instance, treat courage […] as «an innate quality, the product of climate, favored by law» (Jouanna 1999, 231 [6]).

Motsatsen til dette er å gjøre gode relasjoner; mellom mennesker, mellom mennesker og samfunn, og mellom mennesker og Gud, til en målestokk og et rammeverk for menneskelige handlinger.

Det som skiller Platon og Hippokrates er først og fremst argumenter. Hvorvidt individuell helse eller sosial tjeneste er det største menneskelige gode, forblir et ubesvart spørsmål ved deres argumentasjon alene. Det som ikke forblir et ubesvart spørsmål er hvilke av disse argumentene som vinner praktisk realisering. Med Augustin [2] og kristendommen vinner Platon, ved at det beste menneskelige gode blir det å tjene Gud, og deretter det å tjene sin neste:

But the Pharisees hearing that he had silenced the Sadducees, came together: And one of them, a doctor of the law, asked him, tempting him: Master, which is the great commandment in the law? Jesus said to him: Thou shalt love the Lord thy God with thy whole heart, and with thy whole soul, and with thy whole mind. This is the greatest and the first commandment. And the second is like to this: Thou shalt love thy neighbour as thyself. On these two commandments dependeth the whole law and the prophets (Matt 22:34-40 Douay-Rheims Version).

Selv om den første, store, praktiske forankringen av de to tilnærminger til moral, ble i Platons favør, døde ikke Hippokrates sin arv ut. Idéen om at moralske avvik var en følge av svikt i den menneskelige konstitusjonen og i behov av medisinsk behandling fortsatte å utvikle seg. Med kriminalisering, som kan oppfattes som en drastisk pedagogisk metode å oppnå sosial kontroll på, av det å inngå pakt med djevelen i middelalderen fulgte Hippokrates sin arv opp med en medikalisering av fenomenet og diagnosen heks [4] . Dette, kan det tolkes, ble en forløper til en omfattende medikalisering og sosial kontroll for Hippokrates sin arv i den moralske sekularisering av samfunnet som fulgte noen hundre år etterpå.

Den moderne kampen mellom de to tilnærminger til moral

Maktskiftet i moderne tid til tross, har ikke kampen mellom de to tilnærminger til moral stilnet. For i motsetning til den kampfattige førmodernismen, hvor den behandlingsorienterte tilnærmingen til moral manglet reelle muligheter til innflytelse, medførte sekulariseringen av samfunnet en større bredde som gjorde det mulig for flere tilnærminger til moral å kjempe aktivt for sosial kontroll [7,8,9].. Ikke bare gjorde denne bredden det mulig med reell innflytelse for begge de to tilnærminger til moral, men den la også forholdene til rette for å ta eierskap i hverandres opprinnelige idéer om mennesket og forandre dem, representert ved begreper så som til eksempel medikalisering [4,10,11], psykologisering [12], pedagogisering [13,14], og sosionomisering [15].

Selv om ikke kampen har stilnet, kan det være tilfelle, som nevnt innledningsvis, at kampen i noen grad har krystallisert seg inn i ulike aldersgrupper, ved at barn tilbys miljøpedagogikk i mye større grad enn voksne [8], som tilbys miljøterapi i beste fall. Denne krystalliseringen synes dog ikke å være fredet, i det at samfunnsdebatten til tider kan synes høy hva angår barnevernspedagogenes vurderingsmandat versus legenes og psykologenes vurderingsmandat. Det at denne krystalliseringen videre kan medføre den merkelige logikken at mennesket muterer til en ny art når det blir 18 år, gjør ikke saken noe bedre.

Om trenden med «-iseringer» og krystallisering vil fortsette, med det konfliktnivået det synes skape i samfunnet og den diskrimineringen det kan medføre for mennesker, om den vil bevege seg inn i nye komplekse former, eller om den vil returnere til en tydelig kamp mellom oppdragelse og behandling, er vanskelig å predikere. Derimot synes det høyst sannsynlig at kampen mellom de to tilnærminger til moral vil fortsette, slik den allerede har gjort i flere tusen år; en kamp som krever at en tar et standpunkt om oppdragelse eller behandling i møte med moralske utfordringer.

Litteraturliste

1. Bolton, D. in The Oxford Handbook of Philosophy and Psychiatry (eds. Fulford, K. W. M. et al.) 434-450. (Oxford University Press, 2013).
2. Clair, J. On Education, Formation, Citizenship and the Lost Purpose of Learning. (Bloomsbury Publishing Inc., 2018).
3. Johnsen, A. B. Historisk i Stortinget: Slutt på straff for rusmisbrukere. VG.no https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/kaJA1A/historisk-i-stortinget-slutt-paa-straff-for-rusmisbrukere (13 Desember 2017).
4. Conrad, P. & Schneider, J. W. Deviance and Medicalization: From Badness to Sickness. (Merrill Publishing Company, 1985).
5. Levin, S. B. Plato’s Rivalry With Medicine: A Struggle and Its Dissolution. (Oxford University Press, 2014).
6. Jouanna, J. Hippocrates. (Johns Hopkins University Press, 1999).
7. Mathiesen, R. Sosialpedagogisk perspektiv på individ og fellesskap (Universitetsforlaget, 2008).
8. Lone, A. Bringing about change - a social pedagogic approch: Milieu Pedagogy versus Milieu Therapy. European Journal of Social Education 23-36 (2012).
9. Biesta, G., Allan, J., & Edwards, R. Making a Difference in Theory: The Theory Question in Education and the Education Question in Theory. (Routledge, 2014).
10. Illich, I. Medical Nemesis: The Expropriation of Health. (Pantheon Books, 1976).
11. Petrina, S. The Medicalization of Education: A Historiographic Synthesis. History of Education Quarterly 46, 503-531 (2006).
12. Kivelä, A. & Siljander, P. Psychologism in Finnish Educational Science: From Herbartianism to Constructivism. Scandinavian Journal of Educational Research 57, 369-384 (2013).
13. Smeyers, P. & Depaepe, M. Educational Research: The Educationalization of Social Problems. (Springer, 2008).
14. Kraus, B. & Hoferková, S. The Relationship of Social Pedagogy and Social Work. Sociální pedagogika | Social Education 4, 57-71 (2016).
15. Bentsen MB. Politikkens vekslende veivisere. Forskningsmagasinet Apollon https://www.apollon.uio.no/artikler/1995/politikken.html (1. februar 2012).