Bokanmeldelse: Pedagogy in Ancient Judaism and Early Christianity

Med sann pedagogikk kan en oppnå evig liv. Spørsmålet, som boken viser er sentralt, er hva som skal betegnes som sann pedagogikk.

Pedagogy in Ancient Judaism and Early Christianity

Av Karina Martin Hogan, Matthew Goff, og Emma Wasserman

380 s. SBL Press.

 

Når en ser utover pedagogikkens idéhistorie, så slår det en hvor sterkt gjensidig forhold det er mellom pedagogikk og religion. Det er nesten så en må stille seg spørsmål ved om pedagogikk kan bli forstått i sin helhet uten å forstå religion, og om religion kan bli forstått uten å forstå pedagogikk. For å komme nærmere et svar på dette kan det være hensiktsmessig å starte der hvor religionen og pedagogikken møtes, noe den nyutgitte boken Pedagogy in Ancient Judaism and Early Christianity gir en god introduksjon i.

Boken starter med det gamle testamentet, hvor den klassiske visdomstradisjonen, type Salomos ordspråk, Siraks boks etc., gis et pedagogisk grunnlag. Denne visdomstradisjonen fremgår å være klassisk i den forstand at den har eksistert i uminnelige tider, og utgjør den pedagogiske tyngden inntil ordet manifesteres ved Moses og Toraen. Til tross for at det blir et skifte i fokus med Moses og Toraen, gir boken uttrykk for at deler av den pedagogiske obskurantismen fra den klassiske visdomstradisjonen blir videreført. Dette kommer særskilt til uttrykk ved en tro på at de hellige skriftene krever noe mer enn en bokstavelig tolkning.

Boken fortsetter med det en kunne kalt en form for spissformulering, hvor pedagogikkens klassiske begreper gis en utførlig vurdering. Deriblant diskuteres Septuaginta sin oversettelse av det hebraiske begrepet musar (מוּסָר) med det greske begrepet paideia (παιδεία). Med hensyn på at oversettelser av gresk paideia i en heller varierende grad er i stand til å reflektere paideia, er det både viktig og interessant å stille spørsmål ved om paideia i seg selv var en dekkende oversettelse av musar. Dette leder boken inn på en todelt klassifisering av paideia; paideia i seg selv og den encykliske paideiaen (hvor ordet encyclopedia for øvrig stammer fra), eller som det vil vises en pseudo-pedagogikk og sann pedagogikk. For encyclisk paideia er kun i stand til å gi mennesket teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter, det som i Herbartianismen; den såkalte skolepedagogikken, kan synes å ha blitt pedagogikkens hovedoppgave. Men teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter (alene), tross deres, potensielt, viktig posisjon i samfunn, leder en ikke til sannheten; til Gud. For sannheten krever visdom, og det er kun den sanne pedagogikken; paideia i seg selv, som bærer visdommen ifølge Visdommens bok i det gamle testamentet. Med andre ord må paideia forstås som en sannferdig/gudommelig oppdragelse og ikke en menneskelig opplæring i teoretiske og praktiske ferdigheter om en skal forstå valget av begrepet paideia for det hebraiske begrepet musar i Septuaginta.

Den todelte klassifiseringen av paideia, i form av en pseudo-pedagogikk og en sann pedagogikk har ikke bare relevans for å forstå oversettelser, men er også direkte relevant i både Filon av Alexandria og Paulus sine allegoriske tolkninger. Som boken gjør rede for benytter begge seg av en slik todeling av paideia i sin forståelse av fortellingen om Hagar og Sofia, og tolkningen fremstår relativt lik med et viktig unntak; hva som tillegges pseudo-pedagogikken og den sanne pedagogikken. For Filon av Alexandria er den klassiske greske pedagogikken, den som leder en til teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter, en type pseudo-pedagogikk. Den sanne pedagogikken, derimot, leder en til å handle i tråd med det Gud har befalt, manifestert gjennom Toraen. Den sanne pedagogikken er for Filon av Alexandria som sådan en "agape" pedagogikk og den er virkeliggjort gjennom Toraen. Dette endrer seg med at ‘ordet blir kjød’, og Toraen rykker ned til en type pseudo-pedagogikk i Paulus, hvor den nye sanne pedagogikken fortsetter å være en "agape" pedagogikk, men er nå manifestert gjennom troen på Jesus Kristus.

Med sann pedagogikk kan en oppnå evig liv. Spørsmålet, som boken viser er sentralt, er hva som skal betegnes som sann pedagogikk. Den første sanne pedagogikken kom til uttrykk gjennom muntlig overleveringer av visdom og nedtegnelser av disse. Dette ble videre erstattet med Toraen i det Guds ord ble manifestert ved Moses og Toraen. Ved Jesus Kristus endrer den sanne pedagogikken seg på ny, ved at troen på Jesus Kristus blir den sanne pedagogikken. Skillet mellom de ulike religionene er som sådan et skille mellom ulike forståelser av hva som betegnes som sann pedagogikk; som den oppdragelsen som leder en til å handle i tråd med det Gud vil (ἀγάπη). Ikke bare viser dette en nødvendighet av å forstå religion i lys av pedagogikk, men også viktigheten av å forstå at pedagogikk ikke kan reduseres til noe som angår menneskelig opplæring i teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter, men må sees i lys av en større sannhet.