St. Johannes Bosco og moderne pedagogikk

For these forty years during which I have dealt with the young, I do not remember ever having used any kind of punishment, and with the help of God I have always got not only what was necessary, but even had my wishes met, and that from those same young people for whom every hope of a good outcome seemed in vain – St. Johannes Bosco

I møte med bøker om pedagogisk idéhistorie er det ofte et begrenset utvalg av pedagogiske tenkere som går igjen. St. Johannes Bosco, omtalt som en legende for sin pedagogiske suksess med vanskeligsstilte barn og ungdom[1], er ikke en av disse. Hans pedagogiske tanker, konkret forankret i en veldefinert ydmykhet og kjærlighet, var tydeligvis ikke sofistikert nok til å vinne plass i historiebøkene[7]. Likevel har fraværet av hans tanker – fraværet av ydmykhet og kjærlighet i pedagogikken – begrenset de pedagogiske mulighetene som er og har vært nødvendige[3][5]. Å utvide det pedagogiske kunnskapsgrunnlaget til å inkludere tenkere så som St. Johannes Bosco er derfor noe pedagogikken har alt å vinne på.

Pedagogen St. Johannes Bosco

St. Johannes Giovanni Melkior Bosco (1815-1888), også kalt for ungdommens apostel, ble født i byen Becchi i Italia i 1815. Hans pedagogiske reise startet allerede da han var 5 år gammel, da han oppdro andre barn i katekismen, og da han var 9 år fikk han sitt kall om å arbeide med fattige og neglisjerte barn i en drøm. Selv vokste han opp uten en far og opplevd fattigdom på nært hold, og en utdanning var noe han måtte streve for og tigge seg til, da han som 16 åring begynte sine studier. Han ble med tiden utdannet til katolsk prest og holdt sin første messe i 1841. Med dette startet han også på det arbeidet han ville bli kjent for – pedagogisk arbeid med fattige og neglisjerte barn. I 1844 grunnla han det første ungdomssenteret for gutter i Torino, og i årene fremover organiserte han kveldsundervisning og katekismeopplæring til ungdom på en slik måte at universitetene fanget interesse. Han åpnet også flere oratorier, arrangerte retretter for ungdom og ga ut en egen guide for ungdom, og i 1869 utvidet han sitt tilbud til å gjelde unge jenter så vel som gutter. Hans praksis ble ‘example par excellence’ på pedagogikk slik det ble fremstilt på universitetene[1].

Tiden St. Johannes Bosco levde i og virket i, var en tid med politisk og religiøs ustabilitet. Dette hadde ikke bare betydning for den mangelen på velferd han vokste opp i, men medførte også at han flere ganger opplevde å bli fysisk angrepet for sitt arbeid og forsøkt blandet inn i politikk han ønsket å stå utenfor. Dette satte ikke en stopper for hans arbeid, da han svarte med å utvide sitt tilbud til barn og unge, opprette flere oratorier, skoler, og kirker, og utgi flere skrifter. Noe av det som gjorde at han overlevde til tross for sterk religiøs motstand og politisk ustabilitet i samfunnet han levde i, var nettopp den vide anerkjennelsen hans pedagogiske metoder høstet; både hos paven og motstanderne av paven. Og disse la han sin fulle sjel i å bevare. I 1870 avviste han et tilbud om å bli kardinal med den begrunnelse at det ville skade hans pedagogiske arbeid om han fikk en høyere posisjon enn det han hadde. Han vil være den ordinære Johannes Bosco – den Johannes Bosco som Victor Hugo senere skulle omtale som en legende og som i 1934 ble helligkåret[1].

St. Johannes Bosco var en mann av få ord. Han skrev ikke lange teoretiske utredninger i pedagogikk, og når han ble spurt om hva som var kjernen i hans pedagogiske suksess svarte han ofte kort: «kjærlighet». For Bosco var en praktiker og han la sjelen sin i å være pedagogisk fremfor å skrive idealistiske avhandlinger om den pedagogikken han frontet. Likevel manglet det ikke på kunnskap og evner hos Bosco. Han var en multikunstner av de sjeldne, og behersket både flere språk, flere instrumenter, flere ulike former for håndverk; fra smijerns kunst til kokkekunst, og hadde fotografisk hukommelse. I tillegg til dette var han god på relasjoner og til å vinne folks tillit. Dette var kunnskap og evner som kom godt med i hans pedagogiske arbeid[1].

St. Johannes Bosco var ikke en som hadde behov for å sole seg i glansen og anerkjennes for sine pedagogiske ideer, like lite som han hadde behov for å være en dominerende og kommanderende pedagog. Bosco hadde kun behov for å være et menneske – det mennesket Gud, i sin kjærlighet, skapte han til å være. Og dette var noe han hadde et fokus på i sitt arbeid med barn og ungdom også. Hukommelsestrening, som han vektla hos sine edukander, var ikke noe de skulle gjøre for å ha noe å skryte av, men for å huske lærdom når de i fremtiden trengte den. Like lite var prøver en konkurranse i å være best, og all pedagogisk evaluering la til grunn en objektivitet ispedd rettferdighet og kjærlighet. Som sådan var ingenting av det han lærte bort kun for læringens skyld, og den viktigste lærdommen han formidlet til edukandene var kanskje det at alle handlinger en gjør i livet må være i relasjon til noe hensiktsmessig – det må være i relasjon til en situasjon, til personlig vekst, eller til å takle utfordringer på en bedre måte, og de må bygge på ydmykhet[1]:

Almost every day he reminded us of St. Augustine’s advice: ‘Do you want to be great? Start by being humble. Do you plan a great structure? First make sure that it is founded on humility’ – John Baptist Lemoyne

På sitt pedagogiske vis, benyttet også Bosco seg av mange treffende og retoriske budskap, som både engasjerte og som hadde en pedagogisk effekt på barna og ungdommen. Til eksempel hadde han ved et tilfelle dekorert sovesalene med ordene «Gud ser deg». Dette var den eneste regelen på utdanningsinstitusjonen, og dette enkle grepet hadde en stor effekt. Like enkle og effektfulle var de ulike maksimene han delte med både sine kollegaer og sine edukander, som til eksempel[1]:

Do not put off till tomorrow the good you can do today. You may not have a tomorrow – St. Johannes Bosco

St. Johannes Bosco blir beskrevet av mange som et mysterium. Det at han mestret å gi barn og unge som drev gatelangs og hadde blitt en del av naturens råskap, en anstendig oppdragelse og en vilje til å leve til det beste for seg selv og andre, hørte til blant sjeldenhetene[1]. Fortsatt er det å gi barn som vokser opp i fattigdom, omsorgssvikt, vold eller overgrep en anstendig oppdragelse og en god fremtid en stor utfordring. De skadene de har blitt påført gjør at mye av de metodene som ville fungert på andre barn, ikke fungerer på disse[2]. Og det å knekke denne koden for hva som fungerer er fortsatt i mange tilfeller et mysterium. Bosco knakk denne koden, og han gjorde det på en slik måte at løsningen ble bevart for fremtiden.

Til grunn for sin pedagogiske virksomhet la han vennlighet, omgjengelighet, tålmodighet, ydmykhet, og kjærlighet. Han fokuserte på å gi de fattige og neglisjerte barna en varm velkomst, trygghet, og morskjærlighet, og alltid være tilstede for barna. Ved å videre å vise barna respekt gjennom å raskt lære seg navnene deres, være ungdommelig og uformell, og møte utfordringer med takt og humor inspirerte han barna til en gjensidig respekt, tillit og kjærlighet[1]. En oppskrift for å lykkes med barn som har opplevd seg som så verdiløse at selv deres grunnleggende behov ikke var verdt å dekke – deres behov for å være et menneske. En oppskrift som på en måte inneholder åpenbare ingredienser; som verdighet, ydmykhet, kjærlighet, empati, tilstedeværelse, humor, og rom til å være et menneske i Guds bilde. Men også en oppskrift som inneholder elementer som er så kontroversielle og radikalt konservative at de ofte er blitt avblåst og erstattet med andre metoder[3].

St. Johannes Boscos forebyggende pedagogikk

St. Johannes Bosco sin praksis var også kontroversiell og radikal i hans egen tid. Det etablerte systemet hadde ikke ydmykhet og kjærlighet som sin grunnmur – det bygde ikke huset på fjell. Istedenfor å grave dypt og bygge huset nedenfra, bygde det etablerte systemet huset ut av stoltheten til byggherrene. Det etablerte systemet skulle markere et skille mellom de høye herrer med de høye titler og barna, og styre barna med en jernhånd som gjorde at de ikke kunne skli ut[4]. Det endte med at flere barn ble en del av naturens råskap[1], på samme måte som at mange av dagens barn som møter et system som avviser kjærligheten til fordel for en praksis basert på akademiske titler, og sterk kontroll ofte leder til et liv på statens regning. Bosco kalte denne formen for utdanningssystem for et undertrykkende system, og kommenterte at denne pedagogiske metoden var enkel og krevde lite av pedagogen – en form for arbeid som for alle kan være en fristelse[4].

Som en direkte motsetning til dette etablerte, undertrykkende systemet, kalte Bosco sitt eget utdanningssystem for et forebyggende system og sin pedagogiske metode for en forebyggende pedagogikk. I dette la han at hans system forebygget de situasjoner det for andre var nødvendig å bruke straff og tvang på å håndtere. Disse situasjonene oppsto så og si aldri med den formen for pedagogikk Bosco benyttet, og hans system kunne med rette kalles for et forebyggende system. Bygget på ydmykhet og kjærlighet, fokuserte dette systemet på å legge forholdene til rette og veilede barna og ungdommen til et liv i godhet for seg selv og andre. Dette var noe Bosco hevdet at et undertrykkende system ville ha store utfordringer med å gjennomføre, selv om det ved tvang og straff kunne kue problematisk atferd utad. I motsetning til det undertrykkende systemet krevde det forebyggende systemet mye mer av pedagogen. Det var i dette systemet helt nødvendig at de dedikerte seg fullstendig til arbeidet sitt. Dette for å kunne være kontinuerlig tilstede for barna på en slik måte at barna og ungdommen opplevde trygghet og at de var elsket for den Gud hadde skapt de til å være. Kontinuerlig tilstedeværelse var videre viktige for å kunne gi barna og ungdommen størst mulig frihet til å utfolde seg innenfor rammen av moralsk anstendighet – som illustrert av Bosco sitt maksime[1]:

Run, jump, have all the fun you want at the right time, but, for heaven’s sake, do not commit sin! – St. Johannes Bosco

På denne måten kunne de ble veiledet, oppfordret og påminnet det moralske og anstendige på en omsorgsfull og kjærlig måte uten at de ble begrenset i sin utfoldelse, og uten at tvang ble tatt i bruk[4]. De hadde videre alltid noen å dele følelsene sine med og få empatisk støtte og trøst, og tips til hvordan de kunne komme til forsoning[1]:

He eased the burdens of the worried, the depressed, the irritated, those feeling inundated with their schoolwork, by letting them know that it was normal to have these feelings. By identifying himself with their state, and then by giving them some practical guidelines to follow, he would restore them to cheerfulness – John F. Morrison

En sentral del av veiledningsprosessen i Bosco sine forebyggende utdanningsinstitusjoner var faste og pedagogiske rutiner. Til eksempel fikk barna og ungdommen hver kveld høre noen omsorgsfulle ord fra pedagogen, og ble utfordret til å reflektere over noe de hadde gjort bra i løpet av dagen eller noe de trengte å utvikle seg på. Som en kristen oppdragelse var også den daglige messen, syndsbekjennelse, og kommunion viktige rutiner i Bosco sine institusjoner. Gjennom disse fikk barna og ungdommen muligheten til å oppleve skjønnheten og den indre freden et anstendig moralsk liv fører med seg[4].

St. Johannes Bosco planla å skrive et verk om sine pedagogiske ideer. Så langt kom han ikke, men han fikk utgitt en av forelesningene sine om den forebyggende pedagogikken som en tekst. I dette dokumentet skriver han at det forebyggende systemet er bygget på religion, fornuft, og kjærlig snillhet, og derfor ekskluderer alle former for skadelig straff. Dette har den fordelen at edukanden ikke blir redd for å feile og heller ikke sint om han blir korrigert, fordi det blir tatt saklig opp med han på en vennlig og omsorgsfull måte. Det har videre den fordelen at edukanden, når hun blir voksen, ikke sitter igjen med en bitterhet og skader fra barndommen som kan slå tilbake på samfunnet. Ved å vinne edukandens hjerte, vil pedagogen videre ha muligheten til å påvirke edukanden i mye større grad enn hva som er mulig i et undertrykkende system. Og ikke minst vil et forebyggende system opprettholde pedagogens status som en pedagog. For å begrunne sitt system henviste Bosco til Paulus første brev til Korinterne[4]:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt (1 Kor 13, 4-7)

For kjærligheten har i seg det som skal til for å mestre livet som menneske, og dette er ikke latskap, stolthet og straff, men velvillighet, tålmodighet, ydmykhet, og avstand fra å aldersdiskriminere, krenke og påføre andre skader. For sann kjærlighet har i seg det som er nødvendig for å forebygge at ondskap oppstår.

Kjærlighetens utfordring i moderne pedagogikk

Kjærlighet har i liten grad hatt en sentral rolle i moderne pedagogikk. Den har vært etterspurt blant barn og unge, men har blitt møtt med utsagn som at “Å pøse på med kjærlighet bør ikke oppfattes som selve løsningen på alt arbeid med ungdom i barnevernet”[5] og de unges iherdige innsats med å få kjærlighet inn i barnevernsloven har blitt møtt kritisk fra flere hold, senest ved siste høring om barnevernsloven[6]. Kjærlighet er heller ikke førstevalget når det oppstår utfordringer i skole. Likeså som Ine Haver og Jan Storø[5] vektlegger at en bevissthet og fokus på psykiske lidelser må komme foran et, i deres øyne, svakt faglig alternativ som kjærlighet, så kommer også en bevissthet og fokus på psykiske lidelser først i møte med utfordringer i skolen[3]. Dette leder ofte til at kjærlighet i liten grad testes som metode og at stoltheten vinner i et sterkt hierarkisk forhold mellom den profesjonelle og barnet.

St. Johannes Bosco sin lange og suksessfulle karriere som pedagog står i motsetning til den svake troen på kjærlighet som en kjerne i pedagogikk. Måten Bosco posisjonerte og definerte kjærlighet på i hans forebyggende pedagogikk hadde utvilsomt en sterk, positiv effekt. Der andre pedagoger måtte gi opp barn og ungdom, taklet Bosco og hans forebyggende pedagogikk det[1]. Noe av det han gjorde er det som noen av kritikerne[6] oppfatter som en av de store utfordringene med å gjøre kjærlighet til en kjerne – det krever pedagoger som er dedikert til sitt arbeid og er kontinuerlig tilstedeværende. Dette var noe selv Bosco fremhevet som en årsak til at det undertrykkende systemet var så populært da et ikke krevde så mye av pedagoger – stolthet og raske løsninger var som regel nok for en kortsiktig, observerbar virkning[4].

Et annet poeng kritikerne[6] av kjærlighet som kjerne i pedagogisk arbeid fremhever, er mangelen, i henhold til dem, på en klar definisjon av kjærlighet. De skriver at kjærlighet er noe alle definerer forskjellig og henviser til en egen medlemsundersøkelse med flere svar på hva kjærlighet er. Det interessante med denne er at alle de beskrivelsene av kjærlighet som er nevnt er å finne igjen i det arbeidet St. Johannes Bosco gjorde. Det mangfoldet av kjærlighet som kritikerne fremmer finner sin enhet i Bosco sitt arbeid, og den udefinerte og relative relasjonen til kjærlighet finner sin definisjon og fasthet i det religiøse grunnlaget til Bosco sitt forebyggende system og pedagogikk[4]. Kjærlighet kan ikke gjøres til en poststrukturalistisk ‘sola scriptura’ om den skal ha den effekten Bosco gjorde den kjent for. Den må ha et like fast grunnlag som det Bosco gir det med Paulus første brev til Korinterne.

Det at kjærlighet krever dedikerte pedagoger og står i motsetning til postmodernismens liberalitet, er ikke nødvendigvis den største hindringen for å realisere kjærlighet som en kjerne i moderne pedagogikk. Det at kjærlighet så ofte må se seg tapt mot argumentet om psykiske lidelser[3][5] og troen på den indre, usynlige kirken[7] som løsningen på alle utfordringer kan være en hindring som har dypere røtter enn offentlig styringsfilosofier og postmodernisme. For norsk barnevern og skole er tross alt sterkt forankret i protestantisk pedagogikk med sin dannelsesfilosofi og fokus på målstyring [7][8]:

Both the PISA ideology and the German traditional Bildung ideology are nonempirical by their foundations, and both are driven by the idea of a harmonious world as the goal of education. The German tradition aims at the harmonious inward Persönlichkeit, which is able to give sense to the multiple outer world, and the PISA tradition aims at the harmonious “One World” of free, globally interacting, and economically secure citizens. The ideological backgrounds of these two visions are not as alien as the heated debate in Germany might lead us to believe: They are both rooted in different denominations of Protestantism. The ideal of inward Bildung is based on Lutheranism and the ideal of the One World on Calvinism – Daniel Tröhler

I denne filosofien er det vanskelig å se for seg at kjærlighet som noe som oppstår i relasjoner vil kunne vinne mot et argument om psykiske lidelser. For at kjærlighet skal ha en sjanse i denne pedagogikken må den manifestere seg i den indre, usynlige kirken – i det hellige rommet hvor også de psykiske lidelsene har sitt opphav og manifestasjon. Og da er ikke løsningen relasjoner, fellesskap, og kommunion – alle eksempler på en kjærlighet som virker fra en annen, men psykoterapi og medikamentell behandling som kan lede det enkelte individ til den indre, usynlige kirkens egen individuelle kjærlighet.

St. Johannes Bosco og moderne pedagogikk

De verdiene og pedagogiske verktøyene St. Johannes Bosco legger til grunn for sin forebyggende pedagogikk er av en relasjonell karakter. De legger til grunn de muligheter som åpenbarer seg når vennskap, familie, og fellesskap ivaretas gjennom det limet som gjør de mulig – kjærlighet og ydmykhet. Ved dette sterke relasjonelle fokuset defineres kjærligheten og ydmykheten, og eksklusivititeten og nødvendigheten av gode vennskap, familie, og fellesskap blir eksplisitt. Likeså formes mennesket på en annen måte i den relasjonelle pedagogikken som St. Johannes Bosco representerer. Det individualistiske fokuset på “barnet i sentrum” former menneskene til et liv i tråd med seg selv, sine følelser og sin indre, usynlige kirke, hvor identitet og tilhørighet blir like viktig som dets instrumentalistiske og utilitarianske verdi. I motsetning til dette, former det relasjonelle fokuset på “relasjonene til barnet i sentrum” menneskene til et liv i tråd med sin neste, med gode vennskap, familie, og felleskapets gode som kjerneverdier. I denne pedagogiske prosessen dannes ikke behovet for en identitet utover det å være et likeverdig menneske og behovet for tilhørighet tilfredsstilles direkte gjennom relasjonene.

St. Johannes Bosco sin relasjonelle pedagogikk med fokus på ydmykhet, kjærlighet, kontinuerlig tilstedeværelse, og respekt for menneskets frihet er ikke revolusjonerende. Den er noe som er å finne igjen i mange pedagogiske tekster – fortrinnsvis fra klassiske og katolske tradisjoner. Likevel er den i liten grad til stede i pedagogisk utdanning og pedagogisk praksis i det moderne samfunnet. Dette kan nok i noen grad tillegges den protestantiske arven som har gjort det vanskelig for andre former for pedagogikk enn protestantiske å manifestere og realisere seg, noe som deriblant kommer klart til uttrykk i tyske idehistoriske verker om pedagogikk:

German histories of education favor Protestant authors and emphasize the evangelical interpretation of man’s inner soul. Catholic authors are generally marginalized, and Calvinist educators are given a Lutheran Protestant reinterpretation – Daniel Tröhler.

Dette kan påvirke muligheten til å utdanne pedagoger i tråd med den religionsfriheten som samfunnet setter så høyt. Likevel er det kanskje den effekten en for ensidig pedagogikk kan ha på menneskene som er mest kritisk. For det kan begrense menneskets frihet til å utvikle seg på en måte som ivaretar deres grunnleggende behov for relasjoner like mye som det ivaretar deres behov for selvrealisering, og det kan begrense verdien og respekten for vennskap, familie og samfunnet. Det er med andre ord liten tvil om at pedagogikken tjener på å legge til grunn et bredest mulig kunnskapsgrunnlag, og å begynne med å lytte til St. Johannes Bosco kan være en begynnelse på å skape et slikt grunnlag – både pedagogisk og strukturelt.

Referanser

[1] Morrison, J. F. (1975). The Pedagogy of John Bosco, 1815-1888 (Masteravhandling, University of New South Wales, Sydney, Australia). Hentet fra http://handle.unsw.edu.au/1959.4/59089

[2] Ziegler, D. (2000). Raising Children Who Refuse To Be Raised: Parenting Skills and Therapy Interventions for the Most Difficult Children (Kindle). Gilbert, AZ: Acacia Publishing, Inc. Hentet fra https://www.amazon.com

[3] Breggin, P. R. (1997). The Heart of Being Helpful: Empathy and the Creation of a Healing Presence (Kindle). New York, NY: Springer Publishing Company Inc. Hentet fra https://www.amazon.com

[4] Kopf-Seitz, C. E. (1926). Don Giovanni Bosco as an Educator. Washington, DC: The Catholic University of America.

[5] Haver, I. & Storø, J. (2017, August 8). Å pøse på med kjærlighet bør ikke oppfattes som selve løsningen på alt arbeid med ungdom i barnevernet. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no

[6] Landsforeningen for Barnevernsbarn. (2019). Høringssvar til forslag på ny barnevernslov (Høring). Hentet fra https://barnevernsbarna.no/app/uploads/2019/07/LFBs-h%C3%B8ringssvar-p%C3%A5-ny-barnevernlov.pdf

[7] Tröhler, D. (2011). Languages of Education: Protestant Legacies, National Identities, and Global Aspirations (Kindle). New York, NY: Routledge. Hentet fra https://www.amazon.com

[8] Mathiesen, R. (2008). Sosialpedagogisk perspektiv på individ og fellesskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Det fremhevede bildet er tatt av Jeong Eun Lee fra Pixabay