8 Former for bias i møte med ofre

Ofre for alvorlige menneskerettighetsbrudd som til eksempel omsorgssvikt, vold, overgrep, menneskehandel, tortur og krig blir ikke alltid trodd, forstått, eller møtt med respekt. Dette kan være svært skadelig for offeret og stoppe den tiden som er nødvendig for å lege alle sår. For å kunne støtte ofre for menneskerettighetsbrudd er det derfor nødvendig å bli bevisst hva som hindrer oss i å tro på offeret, forstå det, og møte det med respekt. I denne posten vil jeg presentere 8 former for bias som kan hindre i oss i å være en god støtte for ofre for menneskerettighetsbrudd.

1. Stereotypi

Når offeret blir tillagt bestemte forventninger og kriterier for hva det er å være offer, så gir det et stereotypisk bildet av offeret som ikke nødvendigvis er korrekt. I tillegg til dette kan et stereotypisk bilde hindre oss i å akseptere et offer som ikke passer til bilde vi har om ofre.

En klassisk stereotypi i møte med ofre er at de er passive og hjelpeløse. Dette bildet ligger til grunn når vi med en god intensjon forsøker å hjelpe ofre ut av “offerrollen de har inntatt”. Vi ønsker å styrke deres egne ressurser til å aktivt gjøre noe med situasjonen. Problemet med dette er at de færreste ofre er passive og hjelpeløse. De fleste kjemper aktivt for å overleve og avhjelpe situasjonen de er i. Problemet er ikke at de er et offer som regel, og det å ikke anerkjenne de som det på grunn av egne stereotypier kan være mer til skade enn hjelp. Problemet er som oftest at måten de kjemper for å overleve og avhjelpe situasjonen på ikke er den beste, og det er dette problemet de som oftest trenger hjelp med.

Et annet problem med stereotypien om at ofre er passive og hjelpeløse, er at vi blir mistenksomme og begynner å tvile når vi møter ofre som ikke viser seg som passive og hjelpeløse. For vi ser ofte ikke at vår egen stereotypi kan være problemet, og kan derfor tillegge offeret flere ressurser enn det har eller en agenda det ikke har.

2. Forestillingsmotstand

Det et offer for alvorlige menneskerettighetsbrudd har opplevd kan være veldig fjernt fra det vi selv har opplevd, og det kan være umulig for oss å sette oss inn i situasjonen til offeret. Dette leder ofte til en forestillingsmotstand mot det som offeret har opplevd fordi det er for fremmed, massivt, utrolig, eller ubehagelig å forestille seg, og dette kan påvirke vår evne til å tro på offeret med mindre det foreligger klare bevis for at det har skjedd. Problemet med dette er at mange ofre opplever menneskerettighetsbrudd som ikke etterlater noe annet bevis enn offeret selv.

When a story fails to supply sufficient information to enable readers to quarantine their psychological attributes and moral beliefs and input those of the protagonist, they experience imaginative resistance to claims about the protagonist’s state of mind or moral convictions that conflict with their own beliefs.

Diana T. Meyers – Victims’ Stories and the Advancement of Human Rights

3. Tro på en rettferdig verden

For å kunne tro på at vi selv vil få høste det vi sår, må vi tro at verden er rettferdig og at de innvesteringer vi gjør i fremtiden gir gode resultater. Denne formen for bias har fått sitt eget teoretisk rammeverk og det er gjort flere studier på viktigheten av en slik tro for å leve et godt liv. Deriblant er det funnet at en personlig tro på en rettferdig verden beskytter mot utvikling av psykiske lidelser.

Problemet med troen på en rettferdig verden er at enhver hendelse som bekrefter for oss at verden ikke er rettferdig rokker ved hele vårt livsgrunnlag og utgjør en stor trussel for fremtiden vår. Ofre for menneskerettighetsbrudd er en potensiell bekreftelse på at verden ikke alltid er like rettferdig. Dette kan lede til at vi gjør offeret medskyldig i menneskerettighetsbruddet, og tenker at offeret har fått som fortjent, for å sikre at troen på en rettferdig verden opprettholdes.

4. Dårlig mestringsevne

Som sosiale vesener er vi avhengige av hverandre og når noen av oss utsettes for menneskerettighetsbrudd vil vi ofte føle på et ansvar for å hjelpe vår neste. Men dette ansvaret er ikke alltid lett å realisere, fordi vi ofte ikke kjenner til hvordan vi kan hjelpe offeret. For å unngå at denne mangelen på kunnskap om hvordan vi kan være til hjelp skaper skyldfølelse og opplevelsen av å ikke mestre, fortrenger eller benekter vi ofte vår egen og offerets situasjon.

Vi kan for eksempel ha god økonomi i møte med en som er fattig, men fordi spennet mellom oss og den fattige er så stort kan vi føle det som en umulig oppgave å hjelpe. Til tross for at vi kanskje tjener 20 ganger så mye i året som den fattige, kan vi i møte med en slik situasjon benekte vår egen og offerets situasjon, og se oss selv som fattigere enn det vi er og offeret som rikere enn hva som er tilfellet.


When people don’t subjectively register adequate resources and perceived self-efficacy is therefore low, they opt to deny injustice rather than acknowledge and attempt to remedy it.

Diana T. Meyers – Victims’ Stories and the Advancement of Human Rights

5. Sette seg selv i andres sko

Å vise empati kan på generelt grunnlag være vanskelig, men i møte med ofre for menneskerettighetsbrudd kan det være ekstra vanskelig. Dette fordi ofrene kan ha opplevd ting som er så fjernt fra det vi har opplevd at forsøk på å sette seg selv i den andres sko blir umulig. Likevel er det ofte det vi gjør når vi forsøker å være empatisk med offeret. Vi setter oss inn i en situasjon vi aldri har opplevd før og tror at de vurderinger vi gjør fra dette perspektivet også er representative for offeret, når de egentlig bare er representative for hvordan vi selv ville reagert i en tilsvarende situasjon.

For eksempel kan det være til stor hjelp for et offer å reflektere over den traumatiske fortiden og fortelle om det igjen og igjen. Å møte dette offeret med at det må legge fortiden bak seg og se fremover, fordi en selv reagerer sterkt emosjonelt på det offeret forteller og ønsker fortest mulig å se fremover, er ikke en empatisk reaksjon. Det er å sette seg selv i offerets sko, og reagere deretter.


Undeniably, the simplistic advice to “put yourself in the other’s shoes” invites people to project their own experiences and values onto others and thus to do violence to others’ distinctive points of view.

Diana T. Meyers – Victims’ Stories and the Advancement of Human Rights

6. Indusert lidelse

En annen form for reaksjon som kan minne om empati er indusert lidelse. Denne formen for reaksjon oppstår når vi tar inn over oss offerets opplevelser og reagerer med negative følelser i troen på at vi med dette viser offeret empati. Denne formen for reaksjon kan medføre destruktive tanker og ønske om å ta hevn for det offeret har opplevd, og den er uavhengig av det offeret faktisk føler og tenker. For offerets del kan det også medføre at offeret lukker seg og ikke forteller mer fordi det opplever at sin historie er for tung å bære for andre. I motsetning til indusert lidelse medfører ikke empati destruktive tanker og hevngjerrighet, men motiverer oss til å gi offeret tro, håp og kjærlighet.


Empathy doesn’t cause us to skip over an article about suffering, to slam shut a book about injustices, or to switch off a TV program about war. Empathy—a loving attitude toward others—motivates us in exactly the opposite direction. It encourages us to know more and to do more.

Peter R. Breggin – The Heart of Being Helpful

7. Emosjonell vurdering

Gode, saklige vurderinger krever som regel at noe annet enn følelser legges til grunn, og det er derfor ikke noe overaskelse at dette kan være uheldig i møte med ofre for menneskerettighetsbrudd. Det som ikke er like kjent er at bestemte former for følelser har vist seg å relatere til bestemte former for bedømminger. Om en hendelse vekker gode følelser i en har en lettere for å tolke hendelsen som troverdig enn om hendelsen vekker frustrerende og kaotiske følelser i en. Som oftest vekker et offer for menneskerettighetsbrudd mer frustrerende og kaotiske følelser i oss enn gode følelser, og dette kan medføre at vi vurderer offeret som mindre troverdig enn det som er tilfelle.

8. Feilaktige antagelser

Feilagtige antagelser er kanskje et av de største problemene i vitenskap, om Karl Jaspers ord om det fortsatt holder stand. Det er et utbredt fenomen og noe vi alle gjør ofte. Vi antar noe om andre, vi antar at begrepene vi bruker har en entydig betydning slik at kommunikasjonen blir feilfri (slik jeg antar med denne teksten, og vet at det mest sannsynlig er en feilaktig antagelse), og vi antar i forhold til mye av det vi gjør i det daglige. Vi må anta til en viss grad for å leve et så smooth liv som mulig. Likevel er det viktig at vi er bevisst at vi antar mye og at vi også gjør feilaktige antagelser. Ikke minst i møte med ofre, hvor vi ofte antar hvor traumatisk eller alvorlig offerets situasjon er uten å spørre offeret selv.

Selv om vi til en viss grad kan generalisere og kategorisere alvorligheten av menneskerettighetsbrudd basert på vitenskapelig forskning, så forteller dette oss aldri noe om enkeltindividene som blir ofre for menneskerettighetsbrudd. Det gjør heller ikke våre subjektive meninger om hvordan vi selv ville opplevd et tilsvarende menneskerettighetsbrudd. Kun offeret selv kan kaste lys over sitt eget traume og alvorligheten i situasjonen, og vi må alltid starte med å spørre offeret om vi skal bli i stand til å forstå det.

The importance of a traumatic event is solely in the mind of the person who went through it. Put your energy into learning how traumatized children tell you about their pain, and remember that pain is an internal experience which at times has little to do with external events.

Dave Ziegler – Raising Children Who Refuse To Be Raised

Basert på:

  1. Breggin, P. R. (1997). The Heart of Being Helpful. New York, NY: Springer Publising Company, Inc.
  2. Meyers, D. T. (2016). Victims’ Stories and the Advancement of Human Rights. New York, NY: Oxford University Press.
  3. Ziegler, D. (2000). Raising Children Who Refuse To Be Raised. Gilbert, AZ: Acacia Publishing, Inc.